Jordomseilingen med "Beagle" varte i fem år. Den hadde som hovedhensikt å perfeksjonere kartene over kystlinjene. Kaptein FitzRoy var først og fremst interessert i dette og å måle vindstyrken verden over. Om bord var ikke alltid forholdet mellom FitzRoy og Darwin det beste. Førstnevnte delte ikke Darwins "kjetterske" tanker om artsmangfoldet, og han led av et ustabilt temperament. En av de alvorligste konfliktene var at Darwin var sterk motstander av slaveriet, en institusjon som FitzRoy så på som både gudegitt og naturlig!

Myten fra Galapagos

Reisen med "Beagle" er en av biologiens mest sagnomsuste jordomseilinger. Det blir ofte hevdet at Darwin nesten tenkte ferdig hele sin utviklingslære om bord på skuta. Det er ikke riktig. Ingen ting tyder på at han næret noen idéer om evolusjon før et halvt år etter hjemkomsten i 1836. Det er heller ikke riktig at landkjenningen på Galapagosøyene var skjellsettende for ham. Her var han i fem uker og besøkte flere av øyene. I dagbøkene skrev han at regnskogen i Brasil ga et sterkere inntrykk enn de nakne, forblåste vulkanøyene utafor Ecuador. Øyene fascinerte ham riktignok - ikke minst deres isolerte beliggenhet og merkelige plante- og dyreliv. Mange framstillinger gjør mye vesen av hans interesse for de kjempestore landskilpaddene, men faktum er at han ikke enset dem noe særlig fordi han trodde på skrønen at de var blitt brakt dit på 1600-tallet fra Alhambra i Det indiske hav av sjørøvere. Derfor var han heller ikke interessert i den variasjonen galapagosskilpaddene oppviser øyene i mellom, fordi han trodde at denne variasjonen var av ny dato.

Galapagosskilpadde. Faktisk var den eneste skilpadda han hadde med seg til England en levende unge som hadde vært kjæledegge om bord. Resten av skilpaddene mannskapet på "Beagle" fanget ble sannsynligvis spist som proviant! Enda mer seiglivet er myten om Darwin og finkene på Galapagos. Gjentatte framstillinger vil ha det til at det nettopp var disse finkene som ga ham "åpenbaringen" om evolusjonsteorien. Ja, så til de grader knyttet til Darwin er galapagosfinkene blitt at de i dag urettmessig kalles for "darwinfinker". Sannheten er imidlertid at Darwin sjøl ikke forklarer noen ting om finkene i sine tidlige undersøkelser, ei heller eksplisitt skriver om dem i "Origin of Species" fra 1859. Faktisk var han meget skjødesløs som samler når han behandlet dem. Han skjøt og preparterte ca. 30 stykker, men han så ikke engang at de var finker alle sammen. Han noterte heller ikke hvilke øyer han samlet dem fra. Han syntes de liknet så mye på fugler han hadde sett masser av på det søramerikanske fastlandet, at han ikke fant bryet verd! Det var egentlig to andre forskere, John Gould og Joseph Hooker, som etter at de hadde studert de preparerte eksemplarene i London, skjønte at det dreiet seg om nye arter med spesielle særpreg fra de ulike øyene. Først da ble Darwin interessert, men det lyktes ham ikke å finne ut hvilke øyer han hadde dem fra! - Riktignok skriver Darwin ett avsnitt om finkene i sin beretning om jordomseilingen, utgitt 1839: "Når man ser en slik trinnvis serie med bygningsformer i ei liten, nært beslektet gruppe fugler, kunne man faktisk falle på tanken om at én art fra en opprinnelig sparsom fuglebestand på øyene var blitt valgt ut og modifisert til flere formål." Dette regnes gjerne som hans første hentydning til sin "nye" teori.

Her er en av de myteomspunne galapagosfinkene. Darwin er urettvist gitt hovedæren for studiene av dem. I virkeligheten ble de studert av fugleekspertene John Gould og Joseph Hooker. Thomas Hylland Eriksen skriver at den sterke betoningen av galapagosfinkene i mye av den seinere darwinistiske folkevitenskapen ikke skyldes annet enn at en stor amerikansk ekspedisjon i 1930-årene. Det ble samlet inn ca. 8000 finker på Galapagos, i et forsøk på å sjekke læren om det naturlige utvalget.

Det som derimot fascinerte Darwin på Galapagos, var at både planter og dyr der minnet om de tilsvarende artene på det søramerikanske fastlandet, til tross for at det ikke var noen likhet i klima og andre livsbetingelser. Galapagos minnet mye mer om de tilsvarende vulkanske Kapp Verde-øyene utafor Afrika. Men hvorfor var ikke artene på Kapp Verde-øyene lik dem på Galapagos, men tvert om minnet om dem på det afrikanske fastlandet? Dette var ikke hva man kunne forvente ut fra datidens anerkjente biologiske teori, om at artene var skapt hver for seg og tilpasset de rådende naturforholdene. Og hvorfor var artene forskjellige på de ulike Galapagosøyene, men samtidig mer lik hverandre enn sine slektninger på fastlandet?

Fossil funnet på St. Jago

En av Darwins viktigste inspiratorer var den skotske geologen Charles Lyell (1797-1875). I 1830 skrev han verket "Principles of Geology" hvor han hevdet at Jorda var langt eldre enn de fleste samtidige trodde. Han framholdt at den bare gjennomgikk gradvise og ikke katastrofale endringer. Studier av fossiler støttet dette. I lagrekkene så det ikke ut til å forekomme noen punkter hvor alt liv var blitt utslettet. I bagasjen hadde Darwin med seg et ferskt eksemplar av Lyells verk, tre bind. Ved "Beagle"s første landkjenning, på vulkanøya St. Jago, oppdaget Darwin et vannrett bånd av kalkstein som strakte seg gjennom fjellet ca. 15 m over havflata. Kalken besto av sammenpressete skjell som måtte blitt hevet over havet på grunn av langsomme bevegelser i jordskorpa. Dette ville i så fall støtte Lyells idéer om Jordas alder. (For kaptein FitzRoy var det samme funnet et klart bevis på at Syndfloden også hadde herjet på den sørlige halvkule.)

Feugianerne på Ildlandet

Kjent er også Darwins møte med feugianerne på Sør-Amerikas sørspiss, Ildlandet. Disse menneskene levde i sin "naturtilstand" i et klima som likner på en trist utgave av det verste Vestlandet kan by på. De innfødte levde meget primitivt, hadde et enkelt kosthold og et språk som Darwin (lik kaptein Cook) sammenliknet med "... en mann som renser halsen, men utvilsomt har ingen europeer noen gang renset halsen med så mange hese, gutturale (strupelyder) og klikkende lyder." Darwin hadde et flertydig, men ikke udelt positivt syn på dem: (1) De var uvaskete, primitive og foraktelige barbarer. (2) De hadde mulighet for "forbedring". (3) Feugianerne så ikke ut til å minke i antall, og måtte leve i en slags økologisk likevekt. - Historien forteller at da Darwin møtte disse "ville" og "usiviliserte" feugianerne, skjønte han at mennesket en gang måtte ha levd som dyr, ja, til og med vært dyr...

The Voyage of Beagle