Inspiratoren Malthus
I 1838 ble Charles Darwin valgt inn i ei rekke vitenskapelige selskap, og han ble sekretær for Det geologiske selskap i London. Samme året kom han til å lese ei bok som ble like avgjørende for ham som reisen med "Beagle" for to år siden. Boka het "An Essay on the Principle of Population", først utgitt i 1798, og skrevet av den engelske økonomen Thomas Robert Malthus (1766-1834). Han hevdet at befolkningen alltid øker raskere enn matforsyningene, og at folkemengden før eller seinere måtte skjæres ned - ved sult, sjukdom eller krig. Ved å lese denne dystre skildringen unnfanget Darwin den bærende idéen til sin kommende teori. Han tenkte at dette også måtte gjelde andre organismer like godt som mennesket, naturen såvel som menneskesamfunnet. De overflødige individene som først ville bli eliminert, var nettopp dem som var underlegne i konkurransen om maten. De individene som utviste størst ferdigheter i å skaffe seg føde, ville overleve på lang sikt. Naturen sjøl ville "velge" ut de overlevende når matforrådet skrumpet. Følgen av et slikt "naturlig utvalg", kunne være at nye arter oppsto...
Den induktive forskeren
Darwin flyttet i 1842 fra London til landsbyen Down (seinere stavet Downe) i Kent hvor han bodde til han døde i 1882. Her førte han et meget stillesittende liv i kontrast til sin myteomspunne jordomseiling. Han meldte avbud til de fleste selskap, og han rørte seg i det hele tatt meget uvillig, sjøl da kampene om evolusjonsteorien kom til å stå på som verst. Dette overlot han til sine våpendragere, f.eks. Thomas Henry Huxley (ofte kalt "Darwins bulldogg") og Joseph Hooker - og motstandere som zoologen Richard Owen og i enda større grad Oxford-biskopen Samuel Wilberforce ("Soapy Sam"). Imens puslet Darwin med duer, meitemark og slyngplanter for å finne indisier for teoriene sine. (Hans aller siste arbeid var forresten om meitemark "The Formation of Vegetable Mould, trough the Action of Worms" fra 1881.) En av grunnene til hans rolige liv var imidlertid dårlig helse, angiveligvis etter en sjukdom han pådro seg under "Beagle"-ekspedisjonen.
Det er lett å harselere over Darwins pedanteri og uvilje mot å blande seg inn i debatten - sjøl overfor sin egen teori; en mann som bare syslet med egne hobbyer i sin egen hage, og helst ville være i fred. Imidlertid må vi huske på at Darwin i sin natur var forsker, ikke debattant, hvis viktigste oppgave var å skrive en teori og samle indisier for denne teorien. Så fikk det være opp til andre å diskutere den. Darwin var en utpreget induktiv forsker, dvs. en som samler på tallrike observasjoner som kan underbygge en vitenskapelig teori. La oss se på Darwin og tamduene.
Ti av de duerasene Darwin holdt og som viste den store diversiteten som menneskets utvalg av varianter hadde ført til i løpet av noen hundre år. (Fra samtidig illustrasjon.)
Studier av tamduer
Tamduene ble et viktigere ornitologisk bidrag til Darwins forskning enn finkene. I "Origin of Species" skriver Darwin: "Ut fra den formening at det alltid er best å studere en eller annen særskilt gruppe, har jeg etter endel overveielser valgt å beskjeftige meg med tamduer. Jeg har holdt alle de rasene jeg kunne kjøpe eller skaffe meg på annen måte... Rasenes mangfoldighet er virkelig forbløffende. / Alt i alt kunne man velge ut i det minste et tjuetalls duer som, dersom de ble vist til en ornitolog og han ble fortalt at de var villfugler, etter min mening ganske sikkert ville bli klassifisert som veldefinerte arter. Videre tror jeg ikke at noen ornitolog ville plassere den engelske brevduen, den kortfjesete tumleren, runten, berberduen, kroppduen og påfuglduen i samme slekt... / Hvor store forskjellene enn er blant duerasene, er jeg fullt og fast overbevist om at den alminnelige oppfatningen blant naturforskeren er riktig, nemlig at alle nedstammer fra klippeduen (Columba livia)..." Av dette utledet Darwin at hvis menneskene ved et kunstig utvalg kunne få til så stor variasjon innen en eneste art i løpet av relativt kort tid, hva kunne ikke naturen utrette ved et naturlig utvalg i løpet av mye lengre tid. Ja, endog ekstremt lang tid hvis Lyells hypoteser om Jordas alder var riktige.
Utsettelsen
Allerede i 1837 hadde Darwin i noenlunde grad utformet teorien om artenes utvikling. I 1844 var den ferdig formulert, og han redegjorde for den i brev til Joseph Hooker og Charles Lyell. Han skrev også et essay på 231 sider. Imidlertid utsatte han utgivelsen i ytterligere 15 år. Grunnen er dels at han ønsket flere empiriske data, dels at han siden hjemkomsten arbeidet med krepsdyra rur. Om disse publiserte han i 1851 og 1854 fire tjukke monografier; både nålevende og fossile arter. Mot slutten av livet uttalte Darwin imidlertid tvil om dette hadde vært verd strevet! Men mest avgjørende for utsettelsen var, som nevnt, kanskje Darwins forsiktige natur: Han avskydde oppriktig all uenighet og konfrontasjon, og var smertelig klar over at den som sår vind, høster storm! Onde tunger vil også ha det til at han dessuten fryktet at teorien skulle bli tatt i bruk av politiske radikalere som ønsket å styrte samfunnet. (Sannheten er vel heller at teorien kom til å bli misbrukt av markedsliberalere og tilhengere av fri konkurranse, seinere også rasistiske politikere - noe Darwin var like bekymret over.) Om ikke dette var nok, skapte i 1844 en evolusjonsmessig "lettvekter" røre både i og utafor det akademiske miljøet i Storbritannia. Boka het "Vestiges of the Natural History of Creation", skrevet - viste det seg seinere - av Robert Chambers. Det er mulig at Darwin syntes denne boka gjorde farvannet vel grumset på grunn av sine overforenklete forklaringer. Nok en grunn til å vente...
Brevet fra Wallace
Familielivet til Charles Darwin ble rammet av to tragedier. I 1851 døde datteren, Anne Elizabeth, og i 1858 sønnen, Charles Waring. Ti dager før sønnens død mottok han et manuskript, "On the tendency of varieties to depart indefinitely from the original type", sendt fra Malaysia av Alfred Russel Wallace (1823-1913). Wallace hadde utvikla den samme teorien uavhengig av Darwin! Han var en sjøllært biolog som blant annet hadde lest "Voyage of Beagle" og den da anonyme "Vestiges". Inspirert av disse bøkene hadde han deltatt på reiser til Amazonas og Malaysia - på siste sted på jakt etter menneskets opprinnelse. Historien forteller at han i feberrus av malaria hadde fått en visjon om at artene hadde oppstått ved naturlig utvalg. Han skrev derfor i all hast et manuskript og sendte det til Darwin for gjennomsyn - fordi Darwin da var en av Storbritannias mest anerkjente biologer. Han ba Darwin og sende manuskriptet videre til Charles Lyell. Etter en del fram og tilbake ble kompromisset mellom Darwin og Wallace følgende: Charles Lyell og Joseph Hooker bestemte seg for å presentere begges arbeid ved Linnean Society i London, dvs. Wallaces 20-siders manuskript og et utdrag av et Darwins essay fra 1844. Begge ble lest opp på møtet 1. juli 1858. Darwin var ikke til stede, og få av tilhørerne var klar over at de hadde overvært den første offentlige presentasjonen av BIOLOGIENS VIKTIGSTE TEORI!
Linnean Society i London. Den 1. juli 1858 ble historiens viktigste biologiske teori lest opp på et møte i selskapet. Da foreningens president forlot møtet den dagen, skal han ha sukket og sagt at dette året ikke akkurat hadde vært preget av sensasjonelle eller revolusjonerende vitenskapelige oppdagelser...!
I 1859 kom omsider det første opplaget av boka som bærer den fulle tittelen "On the Origin of Species by Means of Natural Selection or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life", forkortet "Origin of Species" ("Artenes opprinnelse") (det kom etterhvert 6 opplag av boka). Her utmeisles hele evolusjonstanken i ei fyldig og velskrevet bok, spekket med interessante observasjoner og tanker. Darwins mest konsise forklaring av mekanismen er denne:
"Ettersom mange flere individer blir produsert enn dem som muligens kan overleve, må det i ethvert tilfelle finne sted en kamp for tilværelsen, enten det er tale om ett individ mot et annet av samme art eller mellom individer av ulike arter, eller med livets fysiske betingelser. ... Kan det så virke usannsynlig, når man ser at variasjoner som har vært nyttige for mennesket uten tvil har funnet sted, at også andre variasjoner som i en eller annen forstand er nyttige for hver enkelt skapning i livets store og komplekse kamp, også stundom skulle finne sted i løpet av tusener av generasjoner? Om slike [variasjoner] faktisk finner sted, kan vi da betvile (idet vi husker at mange flere individer blir født enn dem som muligvis kan overleve) at individer som har en eller annen overlegenhet - i forhold til andre, ville ha den beste anledning til å overleve og til å forplante seg? På den annen side kan vi føle oss sikre på at enhver variasjon som i minste grad virker skadelig, ville bli ødelagt. Denne bevaringen av gunstige variasjoner og avvisningen av skadelige variasjoner kaller jeg Naturlig Utvalg."
