Livsstilsprosjekt om familieliv av: Tor-Helge Persett, Hege Vigdel, Tore Melangen Havn,og Elisabeth Skram Gil (Denise Wilhelmsen var syk).

I Livsstilprosjektet har vår gruppe (Tore, Hege, Tor-Helge og Elisabeth) valgt å jobbe med familieliv. Vi har hatt en undersøkelse, filmet, samlet stoff og skrevet for å få til en video til framføring og en mappe som skal leveres inn. Uheldigvis ble Denise syk, men vi jobbet hardt og fikk til noe. Vi syntes vi hadde litt lite tid, men ja, ja... Spørreundersøkelsen vår ga gode resultater og vi synes videoen ble bra.

Hvordan vi gikk fram(Tore):

For å få svar på vår problemstilling ble en spørreundersøkelse lagt ut på internett (som tidligere fortalt), på biblioteket fant vi informasjon. Vi surfet på internett og fant også en artikkel om familieliv. Vi laget en film og en mappe og intervjuet en familierådgiver i Trondheim for informasjon om vår problemstilling.

Resultat av undersøkelse(Tor-Helge):

Vi hadde en undersøkelse i 10'ende klassene på skolen vår, + en internettundersøkelse som var lagt opp slik at 100 tilfeldig utvalgte fikk en e-post om at de kunne gå på internet å fylle ut et skjema som hadde de samme spørsmålene som de som ble stilt i klassene. Denne undersøkelsen ble mer "landsdekkende" da det ikke kun ble gjort undersøkelser i lokalområdet. Adressen for å lese av alle svarene på undersøkelsen er http://home.sol.no/cgi-bin/vis-interaktiv?hpersett/svar. Vi fant ut at en gjennomsnittsfamilie måtte ha ca 4 medlemmer, spise samlet frokost ca 3,3 dager i uken, samlet middag ca 3,6 dager i uken, at de fleste familier gjorde mange aktiviteter sammen og at det i de fleste familier var ett godt forhold mellom barn og foreldre. Trykk her for Graf. Spørsmålene var som følger:

Spiser familien samlet frokost ?
Spiser familien samlet middag ?
Gjør familien mange aktiviteter sammen ?
Antall medlemmer av familien ?
Kjønn ?
Alder ?
Status ?

Vi kom altså fram til at en gjennomsnittsfamilie er en familie på ca 4 medlemmer som spiser frokost sammen ca 3 dager i uka, middag sammen ca 4 dager i uka, og familien gjør mange aktiviteter i felleskap.

Intervju med en familie rådgiver (Ingeborg Røe Fjetland) fra Trondheim(Tor-Helge):

Hva er de vanligste "problemene" folk søker hjelp etter ?

Folk klarer ikke å kommunisere skikkelig. Er hele tiden opptatt av hvem som har rett eller galt i saker. Vi prøver å få dem til å bli bedre "kjent" med hverandre. Ett annet problem er at de er uenige om arbeidsfordeling, (ingen vil gjøre noe !).

Gjennomsnitts familie, hvilket inntrykk har du at den må være ?

Jeg tror folk flest forestiller seg en gjennomsnittsfamilie med 2 barn + 2 voksne, men nå er det vel så rett å si 1 voksen + 2 barn etter så mange skilsmisser. (Vår undersøkelse viser at en familie på 4 medlemmer er vanligst, se eget avsnitt).

Artikkel om familieliv (omskrevet av Tor-Helge).

(Originalt skrevet av Astrid Strømme)

Det er gjort mange undersøkelser for å finne ut om det er noen trekk i familieformene som går igjen. Blant annet har George Peter Murdoch undersøkt 250 små og store samfunn, og på denne bakgrunn har han slått fast, at det til tross for de store forskjellene i de forskjellige familieformene, likevel er to trekk som er felles. I familien har alltid de enkelte familiemedlemmene hatt sine bestemte plikter og rettigheter.

Antagelig eksisterer det empiriske undersøkelser som sier noe om hvordan det står til med de enkelte familiemedlemmers plikter og rettigheter. Likevel vil jeg tro at det står sånn passe til med de plikter og rettigheter som eksisterer i dagens familieliv. Dette er noe som en kan vurdere seg til ut i fra det faktum at dagens barn og unge er skilt ut av produksjonsfellesskap. Det er ikke slik lenger, som det var i det gamle bonde-Norge, at våre unger helt fra barnsben av deltok i fellesskap med mor, far, søsken og venner - og slekten naturligvis, om livsoppgavene. I dag dreier familielivet seg mye om å være sammen om å kjøpe og forbruke.

Allerede i 1977 hevdet Lasach at familien på 90-tallet hadde mistet de oppgavene som gjør et fellesskap mulig. Kjærlighet, varme, trygghet, nærhet kan ikke oppstå i det tomme rom. Når man nøyer seg med å spise sammen, sove sammen, se på fjernsyn sammen, er ikke følelsene forankret i en virkelighet. Gode følelser springer ut av det en gjør for hverandre. Hvis familien kjøper med seg hjem alt den skal bruke, mat, klær og underholdning, er alt laget av andre, og det finnes ikke lenger noe man gjør for hverandre. Da kan det heller ikke oppstå gode følelser som er varige. Familien i det typiske kjøp- og salgsamfunnet kan ikke være noen lykkelig familie. At volden i hjemmet øker må nødvendigvis henge sammen med dette. Men det har også noe å gjøre med at selve sammensetningen i samfunnet, det pengeøkonomiske systemet, formidler til oss at en slik uøkologisk livsstil er attraktiv å streve etter.

Industrisamfunnet har ført til at familieformene har endret seg. Storfamilien ble gradvis til kjernefamilien. Alternative boformer er nå under utvikling. Hele tiden pågår det dialektiske endringer som forandrer vår livsstil og våre familiestrukturer.

Tiåret mellom 1950-1960 forståes av forskere som en stabil periode i barns historie. Dette har noe å gjøre med at det rådet stabile kjønnsroller i hjemmet. Mor var hjemmeværende og holdt orden på det meste innenfor husets fire vegger. Hverdagen, ja, ukene og månedene var preget av oversiktlighet og strukturerte livsforhold. Far var i lønnsarbeid og stod som familiens økonomiske forsørger. Familiestrukturen bygde dessuten på det gamle livssynet med far som overhodet og med mor som underordnet. Under mor stod barna. Fostringsfilosofien dreide den gang, som i dag, om å tilpasse barna til det rådende verdisyn. I følge Jesper Juul (dansk familieterapeut) var barneoppdragelsen sosialt vellykket, men under overflaten truet likevel sykdomssymptomene, da det var så altfor mye "inne i oss" som ikke fikk naturlige vekstvilkår. Bruk av narkotika, alkohol, vold, kriminalitet er slike sykdomssymptomer på hvordan mange har det inne i seg.

Samfunnsforandringene startet på 60-tallet. Det må økonomisk vekst til, het det seg - og det gjør det jo nå også, for at vi skal løse våre problemer. Dette er klar tale til hjemmene. Vi må forbruke mer og slik ordne opp i vår manglende evne til å skape varme, gode og sunne fellesskap. Det ligger i sakens natur at dette ikke er mulig å få til.

Den økte geografiske forandringene på 60-tallet rev opp røttene til mange familier. Noen familier flyttet fra landet til byene. Andre familier igjen flyttet fra byene ut i periferien. Skilsmissene økte nærmest i samme takt. Mor gikk ut i arbeidslivet, og institusjonene med sin pålagte og utenfrastyrte fostring overtok oppdragelsen på godt og vondt.

På 70-tallet ropte en del forskere som f.eks. Christopher Lash, Neil Postman og her i Norge bl.a. etnologen Åse Enerstedt en advarsel. Nå bar det nedover bakken med barna. Kritikken lød på det som vi kaller psykologiske, pedagogiske og sosiale forhold. Blant annet het det seg at:

Barn har fått det vanskeligere enn før fordi de er mer ensomme. Dette har å gjøre med at barn leker mindre med andre barn, og at de er dårligere integrert i det større voksne samfunnet. Barn har også fått det verre fordi de mishandles av foreldre, og fordi familien oppløses av skilsmisser Barn presses, dessuten, inn i voksenstyrte aktiviteter, og får lide under mangel på psykologisk modenhet hos de voksne. Pessimister, blir disse omtalt som, som er så negative på barns vegne.

Optimistene, derimot, sier at barn og unge har fått det bedre i hele vårt århundre. Blant annet er barnets helse og hygiene blitt betraktelig forbedret. Materielt har de vel neppe hatt det bedre. Tilsynelatende er det også stor oppmerksomhet rettet mot barn og unge sine livsvilkår. Det er i seg selv positivt, men ikke nok til å sikre at barn og unge får utvikle sitt potensiale som menneske. Dessverre så gjør ofte institusjonalisering av våre liv oss til passive, tause og lydige personer. Slike personer er lite egnet til å få stoppet f.eks. økokrisen. Som kjent er det et stort antall mennesker som tror at "det nytter ikke". Vi kan ikke gjøre noe med samfunnsutviklingen.

Forandringer i barn og unges livssituasjoner er ofte et resultat av forandringer i familiesituasjonen, som igjen ofte er en følge av overordnete, økonomiske betingelser i samfunnet. Dette er avgjørelser som ofte taes langt utenfor en families rekkevidde. Det er helt nytt, sier Eva Nordland, at mennesker som har nok mat, bolig, utdanning, helse og et forsåvidt langt liv foran seg, er villig til å la seg avsette og bli styrt av beslutninger tatt i lukkede møter i noen få maktsentre.

Matti Bergstrøm sier at det er den analytiske tenkemåten, som nå gjennomsyrer samfunnet vårt, som har skylden. "Tenkemåten" splinter alle helheter med sin vektlegging på et ensidig kunnskapsbegrep og det attpå til uten å lære den oppvoksende generasjon noe om verdier, etikk og moral. Folk flest er ikke i stand til å oppdage, at det tross alt ikke er uforanderlige forhold vi står overfor.

En familie er å forstå som en helhet. Men de pågående endringsprosessene har nå gjort sitt til at stadig flere kjernefamilier er i oppløsning, spesielt i byene. Avviklingen av kjernefamilier til alternative boformer går meget raskt. Toffler har påvist at den tradisjonelle amerikanske kjernefamilien antagelig bare passer for 7% av dagens amerikanske familier, og at 70% av voksne amerikanere ikke bor i en slik familie. (P. Dalin, 1994) Og som sikkert mange vet, følger vi i Norge, og til dels i andre industriland, det samme eller et liknende utviklingsmønster.

Her i Norge er ikke utviklingen av alternative boformer kommet så langt. Men vi vet at det stadig etableres forskjellige nye typer boformer. Bofellesskap for psykisk utviklingshemmede er i dag vanlig, og flere boformer er i Norge under utvikling. På grunn av at de nye boformene ofte mangler en stabilt ideologisk eller livssynsforankret plattform, har en del av disse nå vist seg å være lite levedyktig. Men antagelig er det et spørsmål om tid, før man lærer å håndtere problemet.

Vi skal også være klar over at det her i Norge er økologiske orienterte boformer på planleggingsstadiet. Sverige har f.eks. 15 økobyer. Økobyer inneholder alle elementer innenfor et begrenset område; arbeid, bolig, rekreasjon, energikilder, sosiale samlingssteder og lignende. I økobyene er dessuten menneskelig aktivitet integrert med naturen på en skånsom måte. Videre så er bl.a. økobyene bærekraftige ettersom de ikke bruker mer ressurser enn de skaper, og kan derfor med fordel fortsette inn i fremtiden. Økobyer finnes i dag bl.a. i Tyskland, Skottland, Frankrike og som sagt i Sverige.

En måte å sammensette det som her er blitt sagt, er å peke på at den vestlige verden er inne i en verdikrise. Det gamle verdisynet er nå i ferd med å oppløse seg selv. Jesper Juul sier at de nye familieformene er spennende, og han ser for seg et familieliv hvor kjønnene har utviklet seg til å bli likeverdige partnere. Likeverd, sier han, har alltid vært den eneste veien ut av psykologiske konflikter og eksistensielle kriser. Elementer i helbredelsesprosessen er begreper som egenverd, verdighet, å være seg selv bevisst, og å si fra, og å sette grenser.

Litteratur:

R. Myhre: "Oppdragelse i et helhetsperspektiv". Ad Notam Gyldendal 1994.
J.E. Myhre: "Barndommen i storbyen". Universitetsforlaget 1994.
E. Nordland: "Miljøpedagogikk" Tano 1996.
J. Juul: "Ditt kompetente barn". Pedagogisk Forum 1996.
Folkevett: "Fremtidens grønne byer". 3/96

(artikkel hentet fra avisen:"Samfunnsliv").

Om skilsmisser(Hege):

Kvinnene går ikke ut av ekteskapet fordi mannen er blitt glad i en annen. De går fordi han ikke deltar nok i hus og hjem. Men når mannen skal oppgi grunnen til skilsmissen, er det ikke sjelden han sier: - Min kone ble glad i en annen. Stadig flere barn i Norge opplever at mor og far flytter fra hverandre. For svært mange av dem er dette en katastrofe. Hele deres trygge verden raser sammen. Selv i hjem hvor det har vært mye ufred og krangling, ville mange barn heller ønske å leve med dette enn at foreldrene skal skilles. Hvis vi skal øke sjansene for at ekteskapene holder, må menn lære seg å delta mer i familien. Og i samfunnet for øvrig kan ikke bare øse på med krav om full arbeidsuke og om at foreldrene skal stille opp i alle slags fritids- og skoleaktiviteter for barna. Barn har fått det vanskeligere enn før fordi de er mer ensomme. De blir mer skjoldet fra utverdenen for det er så mye farlig hvor enn de er. De voksne jobber overtid for at barna skal få det de vil ha istedenfor hva de trenger: Omsorg, kjærlighet og foreldre. Litteratur hendte fra vedlagte artikler.

Kjærligheten i en gjennomsnitts familie(Elisabeth):

For at en gjennomsnitts familie skal være en ordentlig gjennomsnitsfamilie må den ha kjærlighet i familien. Og for å bli elsket av familien må du elske/vise kjærlighet til den. Hva må du ha for å få den kjærligheten du trenger?
Du må ha:
-omsorg
-ansvar
-respekt
-forståelse
-vilje
Du må ha omsorg av dine foreldre(som f.eks:mat, klær,penger),de må også vise at de bryr seg.
ANSVAR:
Du må vise at du bryr deg,har omsorg og omtanke.
RESPEKT:
Du må vise at du ikke frykter dine nære og oppføre deg slik du vil de (familien) skal oppføre seg mot deg.
FORSTÅELSE:
For å vise kjærlighet til familien din, kjenne hverandre og forstå hverandre.
VILJE:
Kjærlighet har med vilje å gjøre.
Det er forskjell på kjærlighet for det er begrepende kjærlighet og forelskelse.

Konklusjon:

En gjennomsnittsfamilie er en familie på 4 medlemmer som spiser frokost sammen 3-4 ganger i uka og middag sammen 3-4 ganger i uka.
Det vanligste problemet de har er at de ikke klarer å snakke sammen.